Leser to blogger nedenfor å blir sint på meg selv. Jeg lengter slett ikke til lukten av brent lengre.
Den gjør meg kvalm, gir meg vondt i magen, lyst til å gråte. Jeg mistet noe. Ikke bare noe, men alt. Mine to puser var umistelige. De var mer en katter, de har reddet meg.
Nå ligger de sammen og hviler. Og til våren vil det vokse søte krokuser og vakre tulipaner over dem. Takk snille brannmann.
Skal man se ting i perspektiv, er jeg glad. Uendelig glad. For menneskeliv gikk ikke tapt, og det er et under i seg selv. Skader kan leges, men tapt liv kan aldri.
Ting kan erstattes, minner lever i meg, selv om jeg ikke lengre har de fysiske minnene.
Jeg har igjen blitt minnet om hvor gode venner jeg har, og hvilken fantastisk famile jeg har. Det er ikke mulig å få sagt takk nok. Så jeg skriver det her; Fra bunnen av mitt hjerte, tusen takk. Jeg er uendelig, uendelig glad i dere.
Søndag 2 september 2007 vil for alltid stå som helvetesdagen i mitt liv. Men, når ens verste mareritt er blitt sant, hva mer har jeg å være redd for?
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
No comments:
Post a Comment