Blæh

Av og til er det de som er nærmest som gjør en mest vondt, kanskje uten å være klar over det. Jeg håper det er uten å være klar over det, hvis ikke er det ikke dumskap, men ondskap, og jeg gidder ikke ta det mer.
Noen skjønner ikke konsekvensen av sine handlinger, eller så er de så egosentriske at de virkelig ikke bryr seg. Det gjør forbanna vondt, å bare bli brutt ned, uten å bygget opp igjen. Jeg trenger også gode ord iblandt, ikke bare andres skit og dårlig humør..
Vel, nå er det min tur til å tenke på meg. Fortjener jeg ikke det kanskje? For første gang siden jeg var liten, har jeg begynt på en tur som handler om meg, ikke det jeg kan gjøre for andre. Og om jeg av denne grunn mister noen underveis, så var de kanskje ikke ordentlige venner fra starten?
Alt er ikke bare sutring her i gården. Sambo og jeg har det supert, vekta beveger seg i riktig retning, dvs nedover, og ting føles lettere på den måten. Er bare denne helsikes suppa jeg må ordne opp i. Ordner seg det og. Bare jeg klarer å stable nok selvtillitt på beina til å si at nok er nok.

Nå er det snart jul med familie og venner. Første gang hos svigers iår, blir spennende og hyggelig. :)
Kos dere i adventstida.

sunny